My wife and I were recently comparing our experience of dreaming and I was trying to explain the non-stop chaos of my sleeping life, but I couldn’t quite capture it. So recently I wrote down what I remembered immediately after waking up, and that worked. (She no longer tries to compete for weird. :-)
But the more interesting result was that I then tried to write it out again. In Norwegian.
Without looking anything up…
◇◆◇◆◇◆◇◆◇◆◇◆◇◆◇◆◇◆◇
Siste natt drømmet jeg. Jeg var i ferd med å helle et jevent lag av stearanlysvoks inne i øyekoppene på romshjelmen min men albuen ble stadig dyttet mens jeg gjorde det. Derfor må jeg koke det ut og starte på nytt. Se du, jeg drivet med det i stua til et villevest bordell - på grunn av at de alltid har det beste stearånlysene - og hvert gang rangte kirkeklokken de kinisk jernbanarbeidene - som røyket opium og spillet mahjong på bardisken - lop ut. Det gjorde de fordi klokken var en hemmelighet signal at ICE var i ferd med å raide bygningen. Vanligvis ville de hadde masse plass for å dra ut men Pascucci-ene til broren min prøvde å gå inn for å se på danserinnene men hadde de ikke det rett mynter så kom de tilbake stadig for å fikk vekselpenger av bartenderen og klemte de forbli de skremtet kiniskene. Til slutt gi jeg ut med hjelmevoksen og gikk tilbake inn i stua for å bli med et pokerspillev men broren min og Andrew ble ranet av en klovnkortgiver med et kniv. Jeg slo ham med ruletthjulet så løpt vi mot døra men bane ble blokkert av forbannet kiniskene igjen så måtte vi kjempet oss ut med kanopadler.
Det var bare den siste fem minutter av drømmen, men det er typisk til alle drømmen min. Alle natt. Hver natt.
GPT
You conveyed the tone, scene, chaos, and absurd humor remarkably well — meaning survived through all the grammar shrapnel — but the text has many morphology issues (verb conjugation, gender, agreement, prepositions, and idiom formation). The narrative remains surprisingly readable for a native, but the mechanics leak everywhere.
Strengths
• Wild creativity & fluid imagery
• Coherent sequential dream-logic
• Bold syntactic risk-taking
• Reader always knows what’s happening (impressive, actually)
Jeff
I love those descriptions: “grammar shrapnel” and “leaking mechanics.” It perfectly captures my instinctive approach to writing. Even as a kid, I was always more interested in the story itself than the spelling and punctuation. Interest in those details came later, once I realized that all the shrapnel was making people stop reading.
So it makes sense, I suppose, that my norsk journey to date, has been a sprint to the “making myself understood” marker. But if I can successfully relay a bizarre story like the above, I think I now have to check off that goal as having been met.
Which means it’s time to start dealing with my shrapnel problem.
Is there a twelve-step program for that?
